Audun Øfsti

Den beste læreren på exPhil (1976) og en kjernekar!

Takk for uforglømmelige minner fra åremålsdagen for Jon Hellesnes med seminar på Voss og fra Melbu-seminaret for 1o år sia.

Den tyske filosofen Dietrich Böhler har sendt sine hilsninger via Helge Høibraaten:

Lieber Helge,

Für die mich erschütternde und ganz plötzlich treffende Nachricht, dass unser lieber und auch mir sehr, sehr enger Freund Audun gestorben ist, muss ich Dir nun meinen Dank sagen...
Audun war ein wirklich bedeutender, so umsichtiger wie scharfsinniger und gegen den Zeitgeist transzendentalpragmatisch reflektierender Denker. Er stand mir ungeheuer nahe. Ich habe von ihm immer wieder viel gelernt und bin dafür wie auch für seine herzliche Freundschaft, die er zugleich meiner Frau Bernadette gewährte, ganz, ganz dankbar. Dieser Dank und meine von ihm belehrte Er-innerung zugleich an diesen Menschen wie auch an das, was wir beide von Karl-Otto Apel mitgenommen haben, werden mich bis zuletzt begleiten und auf unserem eigentlich gemeinsamen Denkwege bestärken und geleiten.
Bitteschön, lieber Helge, seien Sie so gut und übermitteln Sie diese meine erste Reaktion auch den Angehörigen und anderen Freunden Auduns. Vielleicht kann man ja auch diese Antwort auf die Gedenkseite stellen. Später werde ich ohnehin eine Würdigung Auduns in meine geplante Rubrik "Gute Freunde - reflektierte Ethik" mitsamt einigen Erinnerungen einbringen.
Ich hatte ihn ja schon früh, nämlich 1971 in Saarbrücken kennen und schätzen gelernt. Dort war er häufig zu Gast bei meiner ersten Frau Christiane und mir und hatte auch herzlichen Kontakt zu meinen Kindern, insbesondere zu meinem Sohn Benjamin, der ihn sehr gerne mochte.
Die letzten Male, an den wir uns gesehen haben (oft in Berlin und Neuruppin, zuletzt Ende 2017 auf dem Symposion "Was gilt?") sind uns, d.h. meiner Frau und mir, noch ganz gegenwärtig. An seinem Geburtstag am 31. August hat er noch ganz lebendig in perfektem Deutsch und auch philosophisch bestens beschlagen mit uns telefoniert.
Über Deinen Aufsatz und auch über ein Telefongespräch würde ich mich sehr freuen.

Sei im gemeinsamen Schmerz umarmt von
Deinem Dietrich Böhler

En hilsen fra Dietrich Böhler, nær venn av Audun.

From: dietrich.boehler@gmx.de <dietrich.boehler@gmx.de>
Sent: Wednesday, November 27, 2024 9:17:10 PM
To: Helge Høibraaten <helge.hoibraaten@ntnu.no>
Subject: Aw: Audun Øfsti ist gestorben


Lieber Helge,

für die mich erschütternde und ganz plötzlich treffende Nachricht, dass unser lieber und auch mir sehr, sehr enger Freund Audun gestorben ist, muss ich Dir nun meinen Dank sagen...
Audun war ein wirklich bedeutender, so umsichtiger wie scharfsinniger und gegen den Zeitgeist transzendentalpragmatisch reflektierender Denker. Er stand mir ungeheuer nahe. Ich habe von ihm immer wieder viel gelernt und bin dafür wie auch für seine herzliche Freundschaft, die er zugleich meiner Frau Bernadette gewährte, ganz, ganz dankbar. Dieser Dank und meine von ihm belehrte Er-innerung zugleich an diesen Menschen wie auch an das, was wir beide von Karl-Otto Apel mitgenommen haben, werden mich bis zuletzt begleiten und auf unserem eigentlich gemeinsamen Denkwege bestärken und geleiten.
Bitteschön, lieber Helge, seien Sie so gut und übermitteln Sie diese meine erste Reaktion auch den Angehörigen und anderen Freunden Auduns. Vielleicht kann man ja auch diese Antwort auf die Gedenkseite stellen. Später werde ich ohnehin eine Würdigung Auduns in meine geplante Rubrik "Gute Freunde - reflektierte Ethik" mitsamt einigen Erinnerungen einbringen.
Ich hatte ihn ja schon früh, nämlich 1971 in Saarbrücken kennen und schätzen gelernt. Dort war er häufig zu Gast bei meiner ersten Frau Christiane und mir und hatte auch herzlichen Kontakt zu meinen Kindern, insbesondere zu meinem Sohn Benjamin, der ihn sehr gerne mochte.
Die letzten Male, an den wir uns gesehen haben (oft in Berlin und Neuruppin, zuletzt Ende 2017 auf dem Symposion "Was gilt?") sind uns, d.h. meiner Frau und mir, noch ganz gegenwärtig. An seinem Geburtstag am 31. August hat er noch ganz lebendig in perfektem Deutsch und auch philosophisch bestens beschlagen mit uns telefoniert.
Über Deinen Aufsatz und auch über ein Telefongespräch würde ich mich sehr freuen.

Sei im gemeinsamen Schmerz umarmt von
Deinem Dietrich Böhler

Den 16.november 2024 gikk Audun Øfsti bort, 86 år gammel. Med ham har vi mistet en markant skikkelse innen norsk filosofi, en utrettelig akademisk entreprenør og en inspirerende tenker med et unikt engasjement.

Foto: Jon Hellesnes, Karl-Otto Apel og Audun på Nordlandsjekta Brødrene i Melbu.

Audun Øfsti var professor i filosofi ved NTNU og kjent for sitt arbeid innen vitenskapsteori, transzendentalpragmatikk og praktisk filosofi. Han skrev også betydningsfulle studier om Ludwig Wittgenstein, noe som ytterligere befestet hans posisjon som en fremragende akademiker. Gjennom sitt virke bidro han til å gjøre filosofi tilgjengelig og levende for både fagfolk og amatører.

Som grunnlegger av Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap skapte Øfsti en internasjonal møteplass for filosofer og filosofiinteresserte. Med seminarene på Melbu i Vesterålen samlet han prominente tenkere som Karl-Otto Apel, Jon Hellesnes, Gunnar Skirbekk og mange andre. Arrangementene vakte oppmerksomhet langt utover Vesterålen og Nord-Norge, og bidro til å sette regionen på det filosofiske verdenskartet.

Audun Øfsti var mer enn en akademiker. Han var også et menneske med en smittende glede, et skarpt og vittig sinn, og en hjertevarme som gjorde et sterkt inntrykk på alle som møtte ham. Han kombinerte sitt skarpe intellekt med en jordnær tilnærming til livet alltid med joggeskoene klare for en tur i Melbumarka, og alltid med et glimt i øyet.

Vi som kjente ham, vil huske hans unike evne til å forene det filosofisk dyptpløyende med det menneskelige og praktiske. Hans liv og arbeid vil fortsatt inspirere oss, og hans tap vil merkes dypt.

Dietrich Böhler, professor i filosofi og mangeårig venn av Audun, også utgiver av boken Pragmatische Wende, Suhrkamp Verlag, der Audun var med, har sendt meg et brev og bedt om at jeg tar inn det sentrale innholdet. Her er Dietrich Böhlers minneord:

From: dietrich.boehler@gmx.de <dietrich.boehler@gmx.de>
Sent: Wednesday, November 27, 2024 9:17:10 PM
To: Helge Høibraaten <helge.hoibraaten@ntnu.no>
Subject: Aw: Audun Øfsti ist gestorben

Lieber Helge,
für die mich erschütternde und ganz plötzlich treffende Nachricht, dass unser lieber und auch mir sehr, sehr enger Freund Audun gestorben ist, muss ich Dir nun meinen Dank sagen...
Audun war ein wirklich bedeutender, so umsichtiger wie scharfsinniger und gegen den Zeitgeist transzendentalpragmatisch reflektierender Denker. Er stand mir ungeheuer nahe. Ich habe von ihm immer wieder viel gelernt und bin dafür wie auch für seine herzliche Freundschaft, die er zugleich meiner Frau Bernadette gewährte, ganz, ganz dankbar. Dieser Dank und meine von ihm belehrte Er-innerung zugleich an diesen Menschen wie auch an das, was wir beide von Karl-Otto Apel mitgenommen haben, werden mich bis zuletzt begleiten und auf unserem eigentlich gemeinsamen Denkwege bestärken und geleiten.
Bitteschön, lieber Helge, seien Sie so gut und übermitteln Sie diese meine erste Reaktion auch den Angehörigen und anderen Freunden Auduns. Vielleicht kann man ja auch diese Antwort auf die Gedenkseite stellen. Später werde ich ohnehin eine Würdigung Auduns in meine geplante Rubrik "Gute Freunde - reflektierte Ethik" mitsamt einigen Erinnerungen einbringen.
Ich hatte ihn ja schon früh, nämlich 1971 in Saarbrücken kennen und schätzen gelernt. Dort war er häufig zu Gast bei meiner ersten Frau Christiane und mir und hatte auch herzlichen Kontakt zu meinen Kindern, insbesondere zu meinem Sohn Benjamin, der ihn sehr gerne mochte.
Die letzten Male, an den wir uns gesehen haben (oft in Berlin und Neuruppin, zuletzt Ende 2017 auf dem Symposion "Was gilt?") sind uns, d.h. meiner Frau und mir, noch ganz gegenwärtig. An seinem Geburtstag am 31. August hat er noch ganz lebendig in perfektem Deutsch und auch philosophisch bestens beschlagen mit uns telefoniert.
















@

@@

@


@@@@

Helge Høibraaten: Filosofenes filosof. (Trykt i Klassekampen 23.11.24)

Audun Øfsti er død. Han var professor i filosofi ved NTNU og kanskje vi skulle si: Han var filosofenes filosof i Norge, mer enn de fleste. Du spør kanskje om han skrev så vanskelig at en popularisator må til for å gjøre det forståelig. Men nå var Øfsti selv en intensiv forståelig-gjører av andres tanker, ikke minst tanker av Karl-Otto Apel, Ernst Tugendhat og Ludwig Wittgenstein, også Kant. Det var nok slik han eventuelt selv så seg som filosofenes filosof. Men han var også en god del norske filosofers filosof. Og andres.

Filosofi er en virksomhet der selvrefleksjon inngår sentralt som i Descartes forsett om å tvile på alt som om en ond allmektig ånd alltid ville lure ham, eller i Sokrates overbevisning om at det ugjennomtenkte, ikke-eksaminerte liv ikke er verdt å leve. Det siste tankemotivet ble av revolusjonære marxister en gang gitt navnet «enhet mellom teori og praksis», noe som fikk Bertolt Brecht til å reagere og si: «men siden man blir eldre for hver dag, gjelder det å bruke sin korte tid».
Kanskje noen da tenker på Audun, som riktignok skrev støtt og stadig, men som for så vidt ga blaffen i sin korte tid hvis han bare kunne overbevise noen! Jeg tenker blant annet på den berømte Øfsti-prikken han gjerne prikket inn med kritt og så pekte på med pekestokk. Den kunne vokse i løpet av en time eller to, den prikken, men alltid var det Poenget det dreide seg om the point, og dessuten poenget med dette poenget!

Hva var det han ville overbevise om? Som hans to sønner formulerer det, i et «veslevoksent» idealsvar på kameratenes spørsmål om hva det var faren drev med: ««Han jobber med språk og fornuft og spørsmålet om subjektenes transcendentale enhet sett på bakgrunn av Wittgensteins senfilosofi.» Da så! Hvordan kommer vi videre?

Nei, vår felles eksistens som språklig kommuniserende personer i et fellesskap der livet leves og utlegges, elskes, hates, vurderes og kritiseres denne eksistensen er allerede det avgjørende steget. Det finnes et jeg og et frontet du, det finnes også en tredjepersjon som litt avsides er med i de to førstes dans, det finnes tredjepersons-prosesser der menneskers liv prefabrikeres før kommunikasjonen dans får en sjans. Spørsmålet blir om denne fellesskapsdansen kalt «Vi» kan holde Øfstis profesjonelle «djevel» under en viss kontroll: den såkalt absolutte tredjeperson, som slett ikke er en egentlig person, men som i sin anonymitet får sterk makt i forhold til fellesskapet.

Ferdinand Tönnies laget et skille mellom Gesellschaft (samfunn) og Gemeinschaft (fellesskap) i en kjølig analytisk bok utgitt 1887 som etter første verdenskrig ble misforstått berømt som et vulkanutbrudd for det kommende Volksgemeinschaft. Audun Øfsti kan sies å vende tilbake mot Tönnies klargjørende analytiske holdning fra et språkfilosofisk ståsted. Som sin gymnaskamerat Dag Østerberg var han her influert av Jean-Paul Sartres skille mellom det praktisk-trege felt og dets serier (eksempel: kø) på den ene siden og den aksjonsorienterte gruppen på den andre, som energisk forsøker seg på kollektiv handling, men etter hvert siger tilbake i tregheten. Øfstis fokus var på en svakhet hos Sartre, som ikke så språkets grunnleggende tyngde som noe før all oppfinnelse og instituering.

Østerberg står i min erindring som en sensitiv, vennlig men likevel krigersk person, spesielt da han rundt 1967 for åpen scene rev alle klærne av Johan Galtung og stakk kniven i hans fremtidsforskning så lufta gikk ut, til publikums forferdede fryd. I sammenligning var Audun en mild og mer beskjeden mann, hva skulle han forresten med elegante mord når han var så vakker.

Men også Øfsti kunne stå i strid. For noen årtier siden var norsk filosofi preget av sterk storm omkring «positivismen». I denne striden fikk Øfsti til en klargjørende vending selv om uenighet er forblitt fokusskiftet fra det hypotetisk-deduktive til det nomologisk-deduktive. Plassmangel forbyr meg å gå inn på dette temaet. Slå etter og bli opplyst!

Audun til minne. Mitt første møte med Audun var deltakelse som ny student på hans subjekt-objektseminar høsten 1986. Når jeg nå blar igjennom studentnotatene mine fra dette og senere seminar seg jeg hvor viktig Audun har vært for oss "gamle" Trondheimsfilosofene uansett hvilken del av filosofien vi kom til å jobbe med. Han gav oss en forståelsesramme som vi kanskje ikke har vært oss helt bevisst. Vi bærer alle med oss litt av Auduns måte å tenke på. Takk for den gode innflytelsen du hadde på oss!

Takk for raushet med både tid og forståelse som min filosofiveileder i mine 20år, og ikke minst smittende engasjement for dine viktige innsikter. Glemmes ikke.

Takk Audun for gode stunder sammen med deg og Kari som venner og som besteforeldre til vårt felles barnebarn.
Grete og Per Jynge

Takk for gode minner.

Det føles plutselig så tomt etter Audun Øfstis bortgang, både menneskelig og faglig. For Trondheimsfilosofiens del markerer det liksom slutten på en epoke, og Helge Høibraaten skriver utførlig om hva han har betydd for norsk filosofi mer generelt.
Minnene strømmer på, og fra bokhyllen tok jeg fram Auduns første utgivelse, Språk og fornuft fra 1975, kikket på omslagsteksten, og ble slått av en utrolig kontinuitet i tankeaktiviteten: Boken kunne like gjerne vært skrevet som en oppsummering av forfatterskapet i dag!
Han lå jo flere år foran meg i alder og visdom, men i løpet av min tid ved NTNU kom vi til å stå hverandre svært nær filosofisk. Ikke minst bunnet det i de sterke inspirasjonene vi hentet fra Ernst Tugendhat. Mer enn kanskje noen andre inkorporerte Tugendhat filosofiens "lingvistiske vending", noe som for Audun gjorde at han sammen med Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas forløste det filosofiske potensialet i klassisk kontinentalfilosofi (Kant, Fichte, Hegel mfl.).
Audun var alltid opptatt av at denne vendingen ikke betydde innlemming av "språk" som et nytt vitenskapelig beskrivelsesobjekt, til avløsning av bl.a. "tenkning" eller "bevissthet". Poenget var at språket står i sentrum for ontologien som den aristoteliske tematiseringen av "det værende som værende": Værens mening åpnes opp i vår menneskelige, dialogiske "samforstand om noe", for å benytte Apels/Skjervheims tankefigur.
På den måten var språkfilosofien en virkelig Førstefilosofi, eller PRIMA PHILOSOPHIA. Det tror jeg var Auduns vedvarende filosofiske budskap, som også forklarer den smittende, aldri hvilende entusiasmen som jeg nå ser så levende for meg.

I første person presens til minne om Audun

Jeg har hatt mange lærere og rådgivere i mitt liv, men jeg har bare hatt én veileder. Motstykket til en veileder er en veisøker, og jeg søkte en filosofisk retning den gangen jeg sjenert banket på kontordøra hans på Filosofisk institutt i Trondheim i 1996. Det var Ludvig Wittgenstein som brakte meg til nettopp Auduns dør. Jeg hadde lest Filosofiske Undersøkelser og fått mitt verdensbilde snudd opp ned av Wittgensteins snåle aforismer. Også Audun var i sin tid blitt betatt av Filosofiske Undersøkelser, etter at hans veileder Arne Næss ga ham i oppdrag å lese boka og skrive et kort resymé til han. Audun måtte etter hvert melde tilbake at det dessverre var umulig å skrive et sammendrag av akkurat denne boka. Når han senere fortalte denne historien unnlot han aldri å nevne at Arne Næss likevel betalte han det avtalte honoraret.

Raushet var ikke det eneste disse to nestorene i norsk filosofi hadde til felles det er også lett å spore en likhet i den atletiske og entusiastiske energien de begge utstrålte. Men filosofisk ble det etter hvert lang avstand mellom dem. Audun distanserte seg fra veilederens logiske empirisme og nypositivisme og ble i stedet dypt inspirert av Næss motstander innen norsk filosofi, Hans Skjervheim.
Og altså: Av Wittgenstein. Så Audun var ikke vond å be da jeg spurte om han ville veilede min mellomfagsoppgave i filosofi med utgangspunkt i den sene Wittgensteins språkfilosofi. Det er betegnende for hans smittende entusiasme for «saken» at han innen kort tid hadde overbevist meg om å lese Ernst Tughendhats Vorlesungen zur Einführung in die Sprachanalytishe Philsosphie (Suhrkamp, 1977), et 534 sider langt, blytungt verk som stilmessig befant seg i stikk motsatt ende av Wittgensteins aforismer som jeg hadde lagt min elsk på. Jeg stavet meg gjennom den tyske mursteinen og skrev en veslevoksen mellomfagsoppgave om språk, språkhandlinger og betydningen av første person presens-perspektivet, og dermed var grunnlaget lagt for et langt og enormt givende veilederforhold gjennom hovedfag, doktoravhandling, og «beyond».

Auduns smittende entusiasme for «saken» var altså avgjørende for mine veivalg men hva er nå denne «saken»? Allerede i hans første bok, Språk og Fornuft (Universitetsforlaget, 1975), var saken klar: Det handler om en versjon av den språkfilosofiske vendingen i filosofien, som går ut på at erkjennelse, fornuft og kunnskap har språket som mulighetsbetingelse, og at subjektiviteten også i en bestemt forstand er språklig konstituert. Det vil si at Kant hadde rett når han skrev at et «Jeg tenker» må kunne følge alle mine forestillinger, men dette «jeg tenker» kan ikke gis uten et intersubjektivt språklig fellesskap. Dette grunnleggende poenget kan gripes i kritikken av «den metodiske solipsismen» og, i videreføringen av dette, kritikken av scientismen som legger til grunn at objektiv, vitenskapelig kunnskap om verden er den eneste som har reell gyldighet.

Poenget kan kanskje virke smalt, men peker i realiteten langt utover fagfilosofien og inn i det politiske. Uten videre vil jeg peke på hvordan vår tids problemer med konspirasjonsteorier, klimaskeptisisme og generell undergraving av vitenskapen viser behovet for en bedre forståelse av vitenskapens grunnlag, hva vitenskapelige sannheter er, og hva de kan (og ikke kan) bidra med. Dette er også det beste grunnlaget for å bygge fruktbart tverrfaglig samarbeid, som har vært et sentralt formål for meg på NTNU. Også her henter jeg inspirasjon fra min veileder: Med «Fabrikken»-prosjektet samarbeidet Audun tidlig med kolleger fra flere ulike fagfelt i utforskingen av den industrielle produksjonsformen.

Selv om Audun som filosof kunne by på intrikate argumenter fulle av innskutte bisetninger og fotnoter, var han med andre ord slett ingen virkelighetsfjern teoretiker. Han var politisk engasjert og opptatt av å knytte sammen filosofien med virkelighetsnære problemstillinger, noe han ikke minst fikk utløp for som medarrangør av de legendariske, årvisse filosofiseminarene under sommerfestivalen i Melbu. Her engasjerte han norske og internasjonale filosofer så vel som Hadselværinger i diskusjoner om alt fra religion til fiskeripolitikk. Jeg var ikke med de første årene, som ikke minst var bygget omkring bidragene fra den store, tyske filosofen Karl-Otto Apel (1922-2017), men jeg hadde gleden av å delta i noen av de senere versjonene og kan vitne om at transcendentalpragmatiske argumenter aldri har tredd klarere frem enn under midnattssola.

Audun var også dypt engasjert i universitetspolitikk, som en glødende forkjemper for de humboldske idealene om et fritt og levende universitet. Han var smertelig klar over at han jobbet i motvind på dette området, og skrev en rekke tekster som kritiserte måten universitetene i økende grad organiseres som «kunnskapsbedrifter» preget av målstyring, konkurranseevne og kommersielt potensial.

Derimot var det raushet og åpenhet som preget Auduns veiledergjerning noe som ikke minst ga seg utslag i grundig lesning og detaljerte tilbakemeldinger på tekstutkast. Han kastet ikke rundt seg med verken skryt eller skjenn, men på utskriften av teksten han kommenterte på var det lett å se hvor man traff blink og hvor man misset. Rette streker ved siden av teksten markerte at han likte det som sto der og av og til kunne to, og en sjelden gang tre, parallelle rettstreker vitne om heftig begeistring! Hvis det derimot sto en buet strek ved siden av teksten hadde han innsigelser, og jo krappere kurver på buen, jo mer grunnleggende var innsigelsene. Ellers var Audun en mild veileder med god tid også på vegne av kandidaten. Han syntes vel strengt tatt ikke at det burde haste sånn med å bli ferdig med en grad i filosofi; hvorfor ikke tenke et ekstra semester eller to over dette med språket og intersubjektiviteten?
Også som foreleser var Audun engasjert og glødende, men det kunne være krevende å henge med på hans intellektuelle krumspring. Digresjonen kunne vare ut forelesningstiden, og uka etter beit en ny digresjon den første i halen, slik at det annonserte hovedtema for forelesningsrekken stadig ble skjøvet utover i semesteret. Men hvis man ble med på ferden var det mye å hente underveis! Jeg minnes hvordan han, når han mente å være på sporet av et avgjørende poeng, tegnet opp et punkt på tavla og lot krittet bore seg dypere og dypere inn i dette punktet, som om sannheten befant seg et sted langt der inne. Denne fremgangsmåten tenker jeg var symptomatisk for Audun: Ingen digresjon er for lang, intet krittpunkt for dypt, når man er på sporet av den filosofiske erkjennelsen.

Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk bli med på ferden. Takk for alt, kjære Audun, og hvil i fred.

One sees the sun slowly set, yet one is surprised when it suddenly gets dark.. (Frank Kafka)
Rest in Peace, dear Audun

Audun , et klart blikk, en rolig entusiasme, vennlighet. Minnes han i glede. Varme tanker til familien

Helge Høibraaten
AUDUN ØFSTI, OVERBEVISEREN. NOEN BEMERKNINGER, IKKE MINST PERSONLIGE.
Audun Øfsti (1938 - 2024) var en av Norges viktigste filosofer de siste 60 år, ikke langt unna å være den viktigste i visse henseender. Han hadde rykte for å være litt vanskelig og hans måte å filosofere på var ikke akkurat A4 i norsk oppfatning av folkeforståelig kommunikasjon. Men den som hørte på Audun eller leste ham oppmerksomt, ble kjent med en aldri hvilende tenker som kretset energisk om sine temaer og poenger, uten at han neglisjerte kontakten med dem han kommuniserte med. De skulle jo overbevises! Gikk han feil i argumentasjonen, kunne han forvirre ved å si: «Glem det!» Man glemmer jo ikke oppfordringer om å glemme noe som ikke er trukket helt ut av hatten. Audun som filosofisk oppdrager var uforglemmelig for dem som hadde sans for hans sendefrekvenser! Jeg var for øvrig en av dem som ble overbevist selv av Audun og mot min vilje! Slik læring er gjerne for livet.
Hans Skjervheim gikk foran med sin avhandling om objektivismen og studiet av mennesket, og Audun gikk så inn mer omfattende i materien, med Gunnar Skirbekk, Jon Hellesnes, Ånund Haga og Dag Østerberg som andre varianter. Audun tilbrakte tid med Karl-Otto Apel og ble tilhenger av Apels transcendentalpragmatiske tilnærming i filosofien Apel kunne ikke få fullrost sin medarbeider nok, som Apel var (en kontinuerlig storm), var det nesten litt for mye. Auduns arbeider står fjellstøtt på egne bein. Hans tysk er vel så god, sier denne nordmann, og filosofien kanskje litt også til tider! For øvrig ble Auduns vennskap med Habermas-assistent og Adornoprisvinner Albrecht Wellmer like sterkt som det med Apel, de utvekslet brev i mange år og var ikke helt enige, men arbeidet hardt med å få tak på problemene de begge satt fast i. Slik er seriøst intellektuelt arbeid!
Apel og hans yngre kollega Jürgen Habermas forente fra sekstiårene temaer fra kontinental og analytisk filosofi med sterk vekt på den amerikanske pragmatismen og dessuten på Wittgenstein, hva det analytiske angår. Noe tilsvarende hadde Hans Skjervheim tilstrebet, og i Norge hadde også Dagfinn Føllesdal stått for et slikt tradisjonsmøte, med vekt på Husserl og analytiske filosofer som Quine og Davidson. I en artikkel i HABERMAS GLOBAL, et samleverk om Habermas innflytelse, har jeg forsøkt å sette Øfstis bidrag til diskusjonen omkring den tidlige Habermas i sentrum her i landet. Hans energiske arbeid kretset ikke minst om temaer fra Wittgenstein, også med et visst polemisk sikte i retning logisk positivisme eller empirisme.
Dette var filosofisk dramatiske tider her i landet. Sentralstriden gikk en stund om den såkalte hypotetisk-deduktive metode. Var den universelt gyldig for alle vitenskaper? Nei, sa hermeneutikerne fra kontinentet og Skandinavia, ja sa positivistene eller empiristene eller hva de nå kalte seg, Audun foretrakk å snakke om tilhengere av enhetsvitenskap. Men så var det kanskje ikke helt slik likevel, for det hypotetiske er uten tvil et slags universelt trekk ved vitenskapelig arbeidsmåte. Øfsti fokuserte på en modell han mente ble tilknyttet det hypotetiske av enhetsvitenskapens talsmann, nemlig en deduktivt-nomologisk modell, som han så forsøkte å vise ikke passet i humanistisk og samfunnsvitenskapelig praksis. Ifølge denne modellen er det å være et forståelig fenomen noe som faller inn under det lovmessige, og det ikke i juridisk forstand.
Striden toppet seg med et skrift av Audun der han gikk i rette med en lærebok av Føllesdal, Lars Walløe og Jon Elster. Hovedmann på den annen side var Dagfinn Føllesdal, og dette og lignende filosofiske slag ble stadig gjentatt, ikke minst i møter ved NTNUs Vitenskapsteoretiske Forum, der Audun var et fast og kjært innslag i flere tiår. Diskusjonene med Føllesdal ble nesten til en årviss foreteelse en stund. Signe de timene der det kunne gå hardt for seg, men der respekten mellom de filosofiske motstanderne Øfsti og Føllesdal likevel var til å ta og føle på. Kontroversen omkring Hans Skjervheim og et professorat han ikke fikk i Oslo var ikke tema, men sakskontroversen mellom Føllesdal og Øfsti er blitt stående. Jeg er Øfsti-mann, så flott jeg enn mener Dagfinn Føllesdal har vært som norsk og internasjonal filosof. Audun var for øvrig som Hans Skjervheim full av respekt for Arne Næss virke som filosof og skrev viktige arbeider om det.
Det er en lang tid å se tilbake på her, også for meg som var noe yngre. Med Audun fikk jeg - også utenfor Vitenskapsteoretisk Forum, der han trofast møtte opp i flere årtier et sterkt samarbeid på flere felter, blant annet innen rammen av det såkalte Modernitetsprogrammet ved Universitetet i Trondheim, som jeg ledet noen år. Der skrev Audun om politisk-filosofiske temaer i samtale med ledende liberal politisk filosofi i vår tid. I mange år var han også med å lede et årvisst seminar i Melbu (opprinnelig med Apel) der blant annet økologiske temaer stod i sentrum. Dit kom jeg først etter kanskje 30 år! Jeg var jo ingen økofilosof og føk dessuten rundt annetsteds, og Audun traff jeg hver tirsdag i Trondheim.
Øfsti hadde for øvrig allerede tidlig skrevet en innledning til Pax-utgaven av den unge Marx filosofiske skrifter en innledning som hos meg fremkalte den største begeistring: denne Øfsti kunne jo fly høyt! I årene etter da jeg med fanatisk glød skrev en god del teoretiserende skrifter med linjeavstand 1, blant annet om Sartres materialisme der Audun var mester, var det dem som kritisk viftet vekk min spekulative energi, men Audun leste og leste uten å nøle. Han fulgte meg også inn på min enemarker, og ble i 1982 til og med ned i djevelens hule i Bielefeld til min helt Niklas Luhmann med hans systemteori om samfunnet og hans seddelkasse. Der var da faktisk crème de la crème innen politisk og sosial teori i noen grad til stede, også med en sterkt nølende Jon Elster.
Med til forhistorien hører det følgende som for meg er vel så viktig: En gang, kanskje 4 år før, holdt jeg et foredrag om Luhmann i Trondheim, det var mange år før han kom dit selv, man er da trofast. Under foredraget meldte Audun seg plutselig med et argument jeg mente jeg kjente, man var da Skjervheim-kompetent, man visste jo hva pragmatisk (selvrefererende, som vi lenge sa) inkonsistens var for noe. Men Audun hadde anrettet dette argumentet på et spidd som gikk rett inn i mitt foredrag. Jeg husker ikke hva jeg gjorde mens spiddet gikk inn, antakelig snakket jeg bare videre. Men det gikk inn og sammen med noen tankemotiver fra Durkheim og Talcott Parsons førte dette undertegnede i disse år tilbake til det habermasisk-apelske teori-univers (et univers der det heller ikke hersker full harmoni). Hva ville ha skjedd om jeg hadde lukket øynene og sagt: Kjør på! Kanskje ville galskapen ha lønt seg? Jeg tror det ikke. Det hadde begynt å samle seg betenkeligheter allerede og jeg er ikke en mann som kan leve med sterke motargumenter gnagende i en. Det viktigste eventet i nedskytningen av min Luhmann-ferd til det senterløse univers (med verdensromkulde, som kritikerne også sa), var Audun Øfsti. Overbeviseren.

Lørdag 16. november mista vi vår kjære pappa Audun. Han sovna stille inn med sine nærmeste rundt seg, 86 år gammel.

Det er vondt at han er borte. Samtidig gjør det godt å tenke på at han hadde et liv der han var seg selv fullt og helt.

«Han sitter på et kontor og tenker», svarte vi da lekekameratene våre lurte på hva faren vår jobba med.

Et mer veslevoksent svar kunne vært: «Han jobber med språk og fornuft og spørsmålet om subjektenes transcendentale enhet sett på bakgrunn av Wittgensteins senfilosofi.»

Men vi hadde jo ikke peiling på hva pappa egentlig drev med. Og for å si det forsiktig så er vi fortsatt et godt stykke unna å forstå rekkevidden og dybden av arbeidet hans.

Det vi vet er at han var god til det han gjorde og at han var høyt respektert av kolleger i inn- og utland.

Vi er stolte av faren vår og glad for at han fikk leve av og med sin store lidenskap. Det er ikke alle forunt.

For oss var han først og fremst en varm, klok og snill far. 

De siste årene var han preget av Alzheimer og helt på slutten også av kreft. Likevel var han seg selv til det siste; positiv, livsglad og med sin gode humor i behold.

Vi er mange som vil savne han.

Anders & Øyvind

Professor Audun Øfsti (1938 - 2024) til minne.

Institutt for filosofi og religionsvitenskap og NTNU har med stor sorg tatt imot budskapet om at professor Audun Øfsti har gått bort i en alder av 86 år etter lengre tids sykdom. Vi minnes en god kollega, venn, veileder og emeritus, som har hatt stor og avgjørende betydning for universitetsmiljøet i Trondheim.

Image

Professor Øfsti er å regne blant pionerene ved NTNU gjennom å ha vært med å etablere, konsolidere og utvikle et robust filosofimiljø i Trondheim: først på Den Allmennvitenskapelige Høgskolen (AVH), som en autonom del av Universitetet i Trondheim, og deretter på NTNU, som ansatt ved Institutt for Filosofi og Det Humanistiske Fakultet.

Øfsti var i Trondheim engasjert i en mannsalder fra 1978 frem til 2008, før han gikk av med pensjon og fortsatte å bidra som emeritus. Han har uten tvil spilt en svært sentral rolle når filosofimiljøet i byen har gått fra å være en liten engere krets, som kunne telles på én hånd, til å bli en stor gruppe med mange ansatte og kolleger, som så har markert seg både nasjonalt og internasjonalt.

Samtidig skal det ikke glemmes at Øfsti på 1970-tallet også var engasjert ved Universitetet i Tromsø, og således med å bygge filosofimiljøet som utviklet seg i nord etter opprettelsen av UiT i 1973. Øfsti var dessuten et aktivt medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, samt redaktør for Norsk Filosofisk Tidsskrift.


I Trondheim var Øfsti en særlig markert skikkelse blant filosofene. Han deltok og bidrog på fast basis i Vitenskapsteoretisk forum, der det skal ha gått mangt et sagnomsust sverdslag mellom Øfsti og hans øvrige kolleger i Trondheim ofte til allmenn forlystelse. I tillegg var han en karismatisk foreleser og underviser, både på fagstudiet og ved examen philosophicum, som tok sitt fag, sin stilling og den filosofiske misjon på dypeste alvor.

De mange vitnesbyrd som nå strømmer inn fra nært og fjernt fra kolleger og venner på sosiale medier, vitner om en avholdt professor som gjorde solid inntrykk på dem som var så heldig å få se han i full vigør som fagperson. Ord som klokskap, snarrådighet og glimt i øyet dukker gjerne opp når man snakker om Øfsti, men også om en uforbeholden vilje til å ta den filosofiske refleksjonen og ikke minst den filosofiske digresjonen på ramme alvor.

Øfsti var av dem som holdt sitt fag på et høyt og ambisiøst nivå uten for mange dikkedarer.

Øfsti var samtidig en yndet veileder og kollega, slik at mang en filosofisk og akademisk løpebane både i Trondheim og i Norge forøvrig ble avgjørende preget av hans innspill og tenkning. Hans virke har derfor satt dypt preg på Trondheims-miljøet og utviklingen av kollegiet i dets formative år. I den senere delen av hans løpebane kan man dessuten trekke frem innsatsen i den tverrfaglige forskningsgruppen, Fabrikken, som blant annet brukte industri-fabrikken som institusjon og prisme for å belyse det moderne samfunnets historie og utvikling.

Det tverrfaglige kledde nemlig Øfsti godt, siden han av utdanning hadde både filosofi, fysikk og matematikk i ryggsekken med hovedfag i matematikk 1964 ved Universitetet i Oslo, samt magister i filosofi fra samme sted i 1966. Før han ble universitetslektor i Tromsø, og deretter ansatt i Trondheim, var han dessuten universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen, samt Alexander vond Humboldt-stipendiat i Saarbrücken.

Rent filosofisk og faglig hadde Øfsti sitt tyngdepunkt i vitenskapsfilosofi og språkfilosofi. Skolemessig kan han kategoriseres som å tilhøre og ha vært påvirket av senere tysk filosofi, med særlig omdreiningspunkt om filosofiske størrelser som Karl-Otto Apel, Ernst Tugendhat og Jürgen Habermas, men også med innslag fra Ludwig Wittgenstein. Øfsti har blant annet skrevet og publisert Språk og fornuft (1975), Abwandlungen. Essays zur Spcachphilosophie und Wissenschaftstheorie (1994), samt Filosofiske forsøk - om selvkritikk og selvbestemmelse - og tilpasningsambivalens (2017). Han fikk også publisert magistergradsavhandlingen fra 1966 under tittelen Identifikasjon av fysiske og sosial fenomener, i tillegg til å være med å skrive boken Fabrikken (2004) med utgangspunkt i nettopp den tverrfaglige forskningsgruppen Fabrikkens virke.

Øfsti var i tillegg et samfunnsengasjert menneske. Han bidrog i viktige debatter og var aktiv i organisasjonslivet, med blant annet styreverv i NTNU/HiST Attac. Som et engasjert menneske lot han seg også i perioder lokkes inn i ledelse, som det gjerne heter seg, og var derfor en tydelig lederskikkelse som tok på seg ansvar ved Universitetet i Trondheim. I perioden 1993 til 1995 satt han eksempelvis som prodekan ved Humanistisk fakultet (HF), under Jan Brøgger som dekan, og han var leder for Forskningsutvalget.

Professor Audun Øfstis bortgang etterlater seg derfor et stort og varig tomrom i filosofimiljøet i Trondheim. Det er en av våre store som nå har forlatt oss. På vegne av filosofimiljøet, og alle gode kolleger, stipendiater og studenter, samt instituttet og NTNU, vil vi derfor lyse fred over Øfstis minne og takke nok en gang for innsatsen.

Det bør ikke herske noen tvil om at hverken Trondheim eller NTNU ville ha vært helt det samme uten Øfstis tilstedeværelse og kraftinnsats gjennom en mannsalder.


Instituttleder Heine A. Holmen på vegne av alle kolleger, ansatte, samt tidligere stipendiater og studenter, ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU