Helge Høibraaten: Filosofenes filosof. (Trykt i Klassekampen 23.11.24)
Audun Øfsti er død. Han var professor i filosofi ved NTNU og kanskje vi skulle si: Han var filosofenes filosof i Norge, mer enn de fleste. Du spør kanskje om han skrev så vanskelig at en popularisator må til for å gjøre det forståelig. Men nå var Øfsti selv en intensiv forståelig-gjører av andres tanker, ikke minst tanker av Karl-Otto Apel, Ernst Tugendhat og Ludwig Wittgenstein, også Kant. Det var nok slik han eventuelt selv så seg som filosofenes filosof. Men han var også en god del norske filosofers filosof. Og andres.
Filosofi er en virksomhet der selvrefleksjon inngår sentralt som i Descartes forsett om å tvile på alt som om en ond allmektig ånd alltid ville lure ham, eller i Sokrates overbevisning om at det ugjennomtenkte, ikke-eksaminerte liv ikke er verdt å leve. Det siste tankemotivet ble av revolusjonære marxister en gang gitt navnet «enhet mellom teori og praksis», noe som fikk Bertolt Brecht til å reagere og si: «men siden man blir eldre for hver dag, gjelder det å bruke sin korte tid».
Kanskje noen da tenker på Audun, som riktignok skrev støtt og stadig, men som for så vidt ga blaffen i sin korte tid hvis han bare kunne overbevise noen! Jeg tenker blant annet på den berømte Øfsti-prikken han gjerne prikket inn med kritt og så pekte på med pekestokk. Den kunne vokse i løpet av en time eller to, den prikken, men alltid var det Poenget det dreide seg om the point, og dessuten poenget med dette poenget!
Hva var det han ville overbevise om? Som hans to sønner formulerer det, i et «veslevoksent» idealsvar på kameratenes spørsmål om hva det var faren drev med: ««Han jobber med språk og fornuft og spørsmålet om subjektenes transcendentale enhet sett på bakgrunn av Wittgensteins senfilosofi.» Da så! Hvordan kommer vi videre?
Nei, vår felles eksistens som språklig kommuniserende personer i et fellesskap der livet leves og utlegges, elskes, hates, vurderes og kritiseres denne eksistensen er allerede det avgjørende steget. Det finnes et jeg og et frontet du, det finnes også en tredjepersjon som litt avsides er med i de to førstes dans, det finnes tredjepersons-prosesser der menneskers liv prefabrikeres før kommunikasjonen dans får en sjans. Spørsmålet blir om denne fellesskapsdansen kalt «Vi» kan holde Øfstis profesjonelle «djevel» under en viss kontroll: den såkalt absolutte tredjeperson, som slett ikke er en egentlig person, men som i sin anonymitet får sterk makt i forhold til fellesskapet.
Ferdinand Tönnies laget et skille mellom Gesellschaft (samfunn) og Gemeinschaft (fellesskap) i en kjølig analytisk bok utgitt 1887 som etter første verdenskrig ble misforstått berømt som et vulkanutbrudd for det kommende Volksgemeinschaft. Audun Øfsti kan sies å vende tilbake mot Tönnies klargjørende analytiske holdning fra et språkfilosofisk ståsted. Som sin gymnaskamerat Dag Østerberg var han her influert av Jean-Paul Sartres skille mellom det praktisk-trege felt og dets serier (eksempel: kø) på den ene siden og den aksjonsorienterte gruppen på den andre, som energisk forsøker seg på kollektiv handling, men etter hvert siger tilbake i tregheten. Øfstis fokus var på en svakhet hos Sartre, som ikke så språkets grunnleggende tyngde som noe før all oppfinnelse og instituering.
Østerberg står i min erindring som en sensitiv, vennlig men likevel krigersk person, spesielt da han rundt 1967 for åpen scene rev alle klærne av Johan Galtung og stakk kniven i hans fremtidsforskning så lufta gikk ut, til publikums forferdede fryd. I sammenligning var Audun en mild og mer beskjeden mann, hva skulle han forresten med elegante mord når han var så vakker.
Men også Øfsti kunne stå i strid. For noen årtier siden var norsk filosofi preget av sterk storm omkring «positivismen». I denne striden fikk Øfsti til en klargjørende vending selv om uenighet er forblitt fokusskiftet fra det hypotetisk-deduktive til det nomologisk-deduktive. Plassmangel forbyr meg å gå inn på dette temaet. Slå etter og bli opplyst!
Vis mer
Vis mindre