Kristine Wormdal

En siste hilsen i fra kantinedamene på jobb ️

Kjære Kristine. Et av de første minnene jeg har om deg at jeg står på badet i Ragveien 19 i Stavanger og ser på at du blir badet. Jeg står ved siden av mor, Åse, som bader deg i et utbrettbar, hvitt plastkar du er nyfødt. Du spreller og beveger på deg som nyfødte gjør, og jeg synes det er et stort eventyr. Hopper vi et par år framover i tid har du lært deg å gå og stabber rundt i Kvernkroken 15 i Mo i Rana. Når klokka begynner å nærme seg seks er far, Kåre, ferdig med smiddagskvil og mor klar med dagens bakst og kaffe til et av dagens høydepunkt i familien, BarneTV. Det er en daglig samling av familien. Far ville gjerne se barne-TV lenge etter at du ble så stor at du begynte å miste interessen for barne-TV. Ellers hendte det ofte at du Kristine tok på deg et spesielt oppdrag. Mor la nystekte vafler i ei lita brun flettakurv, som du første gikk med inn på rommet til søster Ingrid som gjorde lekser i et siderom til stua. Jeg hadde rom i underetasjen i huset og gjorde lekser der. Jeg kunne ofte høre fottrinn til små barneføtter som tok steg ned trappa, og jeg fikk også nystekte vafler fra kurva. Jeg satt ved et gammelt stort utslått kjøkkenbord og gjorde lekser. Ofte ble du Kristine sittende oppå bordet litt ved siden av mine skolesaker og tegne mens jeg holdt på med mine skolesaker etter at du hadde kommet inn på rommet mitt med vafler. Eller du satt lenge på gulvet eller i senga mens jeg holdt på med mitt. Så hendte det også at du ville opp i overetasjen igjen. Da husker jeg at du kunne stå foran det første trappetrinnet og den lange trappa, og sa høyt og tydelig: Tung og lat. Tung og lat. Du hadde dine metoder. Det var som regel noen som hørte det du sa, og du kunne løfte hendene opp og bli bært opp trappa. Et annet fint minne er en happening vi alltid hadde etter at jeg kom fra skolen om fredager på gymnaset/videregående og det var helg. Da var det full guffe på musikkanlegget med rock og pop på rommet mitt som var vegg i vegg med en stor og lang og ikke overmøblert kjellerstua. Fri dans, hopp og sprett og løping fram og tilbake i kjellerstua og ikke minst kastet deg opp i taket Kristine, og slapp - før jeg igjen tok tak i deg. Det gikk bra, ikke noen alvorlige knall og fall som jeg kan huske- Det var fantastisk arti. Det var vår greie. Det var så bra. Åtte år var du blitt og du hadde akkurat for tredje gang flyttet til en ny plass, Trondheim - da tragedien rammet bare noen måneder etterpå. Far døde, plutselig, dramatisk 56 år, seks år eldre enn du ble. Det var bare du og mor hjemme til daglig. Mor var i fem år var svært langt nede. Det betydde at du mange ganger måtte ta deg av mor allerede som barn. Du måtte tidlig ta ansvar, for mye ansvar. Et ansvar som du tok på stort alvor for mor livet ut. Det er 15 år, ei uke og en dag alderforskjell på oss Kristine. Da far gikk bort ble jeg kanskje av og til nesten som en liksomfar for deg. Jeg husker at du kom til Oslo en sommer, der jeg da bodde. Du kunne være 12-13 år. Du jeg og min daværende samboer tok båten til København. Vi satt rundt et bord, jeg opplevde vi var en familie. Det var og andre turer, det var fjelltur i Bindal, det var fine dager på ei øy i Hellas. Så gikk tida. Du fikk barn, jeg fikk barn, fem jenter. De var nesten jevngamle. Aldersforskjellen mellom oss kjentes mindre. Vi ble veldig nære. Vi kunne snakke om vanskelige ting og ville og kunne gi hverandre gjensidig støtte når det trengtes. Det er et veldig godt minne å ta med seg videre. Det at du er gått bort så brutalt som du har gjort har jeg ikke ord for. Jeg tenker bare at det hadde vært i Kristines ønske at de som er rundt henne prøver å ta vare på hverandre. Da må vi gjøre så godt vi kan. Vi må ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av det. Takk Kristine.