Birgit Cold

Fred over minnet! En fantastisk person er gått bort. Jeg kjenner henne fra NTNU, og tenkte flere ganger: «Sånn vil jeg også bli!» Hun var klartenkt og uredd, tydelig, men alltid respektfull og grunnleggende vennlig. På atskillige NTNU-møter sa hun det som det var. Aldri noe jåleri. Aldri selvhevdelse. Et klokt menneske, av førsteklasses, hel ved, er gått bort.

Det er så merkelig når folk dør. For meg arter det seg sånn at jeg strax får opp noen utrolig sterke bilder, av møter, av personen, bilder jeg enten ikke har vært bevisst, eller som bare har ligget i dvale. - Spesielt når budskapet er så sjokkartet som det var her. - Astrid fortalte meg det da jeg stakk innom henne på biblioteket med julekort, og hun trodde jeg visste det alt. -Jeg var glad det var sånn jeg fikk vite det, og mulighet for å snakke med noen med det samme. Man burde egentlig ikke få sjokk når folk på 86 dør, men det er noe med vitaliteten her... Første gang jeg møtte Birgit sto hun i trappen i sveitserhuset i Wesselsgate 36. Jeg hadde kommet inn i gangen, ytterdører sto åpne på den tiden, og alt, vegger gulv og tak og selve trappen var malt med knallrød bengalac, den blankeste malingen som var å få tak i på den tiden, og høyt elsket også av arkitekter. Bare gelenderet var svart. Hun hadde på seg en også knall-rød hel buksedrakt. Om dere ser på gamle musikkvideoer fra den tiden, var buksedrakter også et yndlingsplagg for begge kjønn. Ganske tettsittende i et eller annet crimplene-aktig stoff, men med sleng nede. Håret i en lang hestehale. Det var januar 1970. Jeg var 18 år, hadde tatt med meg veven min og kjøleskapet og flyttet fra Blindern og Oslo opp til Trondheim. Fordi jeg hadde fått meg en kjæreste som gikk på NTH, fordi jeg ville bli arkitekt, og fordi Herman Krag hadde skrevet til meg at jeg ikke bare kunne sitte i Oslo og skrive brev til arkitektkontor i Trondheim og på den måten skaffe meg en praktikantjobb, jeg måtte komme meg opp og går rundt og snakke med arkitektkontorene. Ved hjelp av avskrift av telefonkatalogen, gikk jeg fra Havstein til Lade, og besøkte samtlige arkitektkontor i byen. Til sist stakk jeg også innom Krag, selvom han hadde skrevet at det ikke var noen mulighet hos dem. Da var jeg, om ikke akkurat motløs, så litt kald. Han satte mot i meg, sa at jeg burde stikke opp i villaen på Møllenberg til Brantenberg, Brantenberg og Hiorthøy. De hadde ikke stått i katalogen under arkitekter, de var unge, et nytt kontor. - Og så skulle jeg bare si at jeg ville ha jobb der. Dessuten skrøt han av håndskriften min, det var jo alltids noe. Så der sto jeg nede i gangen med Birgit over meg, og spurte pent om det kunne være en mulighet for en praktikantjobb. Birgit sa:- Dessverre, så har vi nettopp ansatt en praktikant-. Jeg hadde imidlertid bestemt meg, at der ville jeg være. Hjemme i sengen på hybelen i Havsteinlia, der jeg måtte tilbringe noen dager for å slå tilbake blærekatarren vandringen rundt i den trønderske iskalde blåsten i miniskjørt hadde forårsaket, forfattet jeg et langt brev, der jeg spurte; vel sikkert; om jeg ikke bare kunne være der og være til nytte på en eller annen måte. Om det var håndskriften eller noe annet vet jeg ikke, men det kom et brev tilbake. ( Det er et under at vi faktisk klarte å kommunisere på den tiden overhodet.) Det viste seg at den praktikanten de hadde ansatt nettopp, var en praktikant i barnehagen. Birgit drev ikke bare et arkitektkontor, men for å kunne jobbe når man samtidig hadde barn, må det finnes et sted der de kan være. Så endel av huset var barnehave- en halv avdeling, åtte barn fra tre til syv. ( En digresjon der, til dere unge. Det fantes barnehager, men de var sosiale tiltak forbeholdt spesielt vanskeligstilte barn og deres foreldre. Dette var den politiske uttalte virkeligheten på den tiden. ) Så jeg kunne gjerne være praktikant på kontoret. Vi snakket litt om lønn, og hun skulle snakke med Eggen arkitektkontor og jeg skulle få det samme som praktikanten der. Senere, da jeg ble venninne med Kirsti Wanvik, praktikanten der, så fikk jeg vite at hun hadde fått 6 ½ kr timen, mens jeg fikk 6! Birgit var en knallhard forretningskvinne. Så begynte et morsomt liv; gå i knitrende snø og kulde over Stavnebrua til Møllenberg hver morgen. Være vitne til et ikke akkurat harmonisk arkitektkontor; der møtene kunne bli svært høylytte. Et kontor der Edvard Hiorthøy var den kunnskapsrike og artistiske arkitekten og formgiveren, men ikke den som snakket høyest. -Tore, den lett koleriske, politikeren, som skulle redde verden, og det kunne jo ingen betenke ham i. Han hadde startet Bymiljø 70 aksjonen, som skulle ende i at han satte fyr på bilen sin på torvet- det handlet om bilfri by blant annet. Han skrev og polemiserte. Samtidig skulle hele Risvollan-prosjektet ut på anbud. Det var beregning av listverksmengder blant annet- noe som var min jobb. -Siv var der, ikke like lavmelt som sin mann, det kan man ikke fortenke en bergenser i. Trude Mikkelsen, Ingvars søster var kontordame, og hun tok meg under sine vinger. Og så kom Tore, hver gang han hadde vært en tur på NTH, med endel studenter som også skulle jobbe der, eller bare være der: Per Knudsen, Svein Wolle, Kåre Rypdal blant andre. Henrik Poppe, som da var lærer på NTH, var også innom, og ble en god venn- tok meg med opp på haugen og viste meg rundt. Det var Birgit som skulle holde styr på det hele, også økonomi, administrasjon- hus og barn. Det var ikke rom for veldig mye slinger i valsen Fester var det også, det må bli en egen tale en gang. - 70 tallet lar seg ikke gjenfortelle med barn tilstede. -Lunsjene på kontoret var imidlertid generøse og hyggelige i det store kjøkkenet- og det var ofte min jobb å lage dem, noe jeg likte godt. Det aller hyggeligste var når Kirsten kom på besøg. Kirsten, det er viktig å ha med henne her. Birgits mor. Når hun kom, litt sigarillorøkende med sin danske forsiktige sarkasme, var dette en type danske eldre kvinner jeg var vokst opp med, og jeg elsket å være i nærheten av dem. Det var matglede og hygge. Jeg bisto med husarbeid og barnepass når hun kom og Birgit og Tore dro på lange utenlandsreiser. Det var et menneske det var lett å bli glad i, og Birgit slappet av når hun var der. -Mange år efter traff jeg Birgit i trappen, den sydgående mellom første og andre etasje, jeg tror det er trappen med mest snakk og utveksling av nytt. Som vanlig spurte jeg til hvordan det gikk. Og Birgit sa,- ikke så godt, jeg er så ked av det fordi min mor er død. -Jamen det er det jo helt naturlig at du er, sa jeg. Men hun var jo så gammel, sa Birgit. Hun var et fantastisk menneske, sa jeg, en det virkelig er lov å savne. Birgit gikk glad videre med sin sorg. Og jeg var veldig glad for å kunne bidra med det lille der. -At jeg høsten etter halvåret som praktikant, flyttet inn i uthuset, den kalde delen over hestestallen, og etterhvert i den større delen, Per Knudsens ungkarsbolig, som ikke ble det likevel, og bodde der i fire og et halvt år, mens jeg studerte, er også en egen historie. Jeg passet både barnehage og barn når det trengtes, og hadde nært forhold til familien, og spesielt til Ask, som ble nesten som en lillebror, der han satt og tegnet mens jeg tegnet. - Ask, jeg ønsker meg den tegningen du laget av katten med fisk, den har jeg spurt Birgit om kopi av mange ganger. Tror den henger på veggen enda. Da jeg skulle gå gjennom julepynten, lette jeg etter forhåpentligvis en siste av de malte italienske trefuglene jeg fikk av Birgit da jeg bestemte meg for å ta julen i egne hender, og bli i Trondheim i stedet for å reise sørover i 1974. Hun mente jeg måtte ha noe julepynt, der jeg passet katt og hus, og det ble jeg veldig glad for. Det ble en helt spesiell jul. Jeg fant et lite, hvitt fuglehode med blomsterornamenter på, så den pynten har nok levd sitt liv, og gjort det den skulle. Det er så mye å snakke om, fortelle om, og jeg har tatt tak i en liten flik, et bilde. Senere skjedde mye, og det var Birgit som igjen og igjen utover 1990-tallet maste om at jeg skulle komme opp på Gløshaugen. Alle møtene der, de ordentlige samtalene med henne, en person det var trygt og greit å være uenig med. Der vi delte vår felles fascinasjon for Tor Nørretranders, den danske vitenskaps-journalisten som har samlet og analysert så mye stoff, med stor relevans for arkitekter. Bare få av bøkene hans er oversatt til norsk dessverre. Og jeg er glad for vårt siste møte, der jeg fulgte henne ned til bussen fra haugen, vi gikk arm i arm, for å være trygg for de glatte bladene, og vi fikk en god snakk, Og så skulle vi jo planlegge mere, det var ting jeg ville diskutere. Det at du snakket om at det symbolske var tatt for lett på. Det måtte undersøkes nærmere. Det ville jeg diskutere med deg. Og papirklippene, collagene, vi skulle utveksle papir, jeg hadde funnet en så fin rød innside på en kaffekapsel-kartong. Og jeg tenkte å stikke en tur bortom med dette og julekortet- men så var det for sent. - Det er det som er død, at det er for sent. Jeg kommer til å savne deg Birgit Eileen PS Jeg fant to av julefuglene nederst i en kasse under lysslyngene, da jeg lette etter noen å ta med noen lysslynger til minnestunden

takk for så mye herlig glede og inspirasjon gjennom mange år!

Birgit var en god venn. Hun var medlem i den italienske foreningen i Trondheim, Dante Alighieri, der hun var et høyt verdsatt både som samtalepartner og foredragsholder. Hun delte rundhåndet sin kjærlighet til og kunnskap om Italia og spesielt om Manerola i Cinque Terre der hun oppholdt seg i mange runder. Vi vil savne Birgit både som venn, som konsert-elsker og som deltager på Dante-møter.

Fred over et godt menneske️