Kjære Inna, jeg snakket med deg for bare noen få uker siden. Vi skulle treffes igjen etter sommerferien på «vår» cafe der vi vanligvis brukte å treffes. Jeg kan ikke forstå at jeg aldri vil møte deg igjen. Så brått, så uventet, så smertefullt, så urettferdig!
Du kom i våre liv som helt alminnelig pianolærer først for Jan, han startet hos deg da han var 7-8 år gammel, så Marie 2 år etter. Det var ca i år 2000. Ganske fort forstod vi at du ikke var bare hvilken som helts pianolærer. Både Jan og Marie øvet uten at vi en eneste gang maset om det, de bare elsket å spille og de elsket å gå på dine timer. Du ga ikke bare pianotimer. Du satt mye lenger sammen med dem, langt utover den tiden som musikkskolen satt av til hver elev. Du ga dem ekstra tid som gikk utover din lunsjtid, utover din fritid og du kom forsinket også hjem til dine egne barn. Du snakket med dem om musikk og etter hvert om andre hverdagslige ting, du var nysgjerrig på dem og du brydde deg om dem. Du ga dem råd, inspirasjon, du forklarte det uforklarlige, du satt ting i perspektiv for dem, du trøstet når de hadde sorg, du ga dem mot når dem gruet seg til ting. Jeg forstod etter hvert hvor mye du betydd for både Jan og Marie. Når de kom til meg med bekymringer eller noe spørsmål så har jeg alltid prøvd og hjelpe dem så godt jeg kunne som mor men alltid har jeg sagt til dem: Har du spurt Inna Det kan være lurt.
Jan og Marie har fått så mye klokskap fra deg, så mye kjærlighet. Jeg takker deg for det.
Du arrangerte egne konserter for dine elever, barna gledet seg så mye til dem. Fordi det ikke var bare kjedelige konserter, det var mye annet dere holdt på med, dere laget plakater og pynt, dere pratet og dere lo mye. Du lærte dem å opptre foran publikum, du har gitt dem selvtillit. Du har alltid hatt en sjokolade fra Ukraina til dem når dere møttes igjen etter sommerferie. Når Jan glemte finsko til konserten og møtte opp med gjørmete cherrox, så ordnet du annen sko til han, du ga dem din egen matpakke hvis de glemte, du varmet fingrene deres med dine egne hender, du ga dem din jakke over skuldrene når de frøs, du holdt rundt dem, du hvisket i ørene deres under konserter og du krysset fingrene for dem når de skulle opptre og du var så stolt av dem som om de var dine egne.
Etter hvert ble barna mine voksne og sluttet på pianotimer hos deg. Men kontakten har dere hatt mer eller mindre fortsatt. En hilsen til Jul, sommer, når de var her i Trondheim så møttes dere til kort visitt, det ble litt smser. Jeg savnet kontakten med deg og det ble slik at vi brukte å møtes til kaffe latte et par ganger i året på «vår» cafe. Jeg så alltid fram til å møte deg og satt stor pris på at du satt av litt tid til meg midt opp i dine travle hverdager. De stundene sammen med deg har betydd mye for meg.
Jeg har vokst opp under kommunistsystemet og det var ikke lov å lære noe om Gud på den tiden. Så da jeg møtte deg visste jeg ingenting om tro og Gud. Men du lærte meg etter hvert og jeg takker deg for det. Men jeg må bare innrømme, kjære Inna, at nå ble jeg veldig usikker. Du har bedd for alle og du har hjulpet så mange med dine bønner. Hvorfor har Gud ikke hjulpet deg Dette blir utfordring for meg, jeg er bitter at han tok deg fra alle oss så tidlig..
Kjære Inna, du vil leve videre med oss, gjennom alle minner vi har, gjennom alt du har lært mine barn og meg. Hver gang Jan og Marie vil røre piano, så vil du komme til oss med første tonen. For alltid.
Jeg visste ikke at du var syk, jeg skulle så gjerne komme og besøke deg og holde deg i hånden. Jeg rakk ikke å si ha det, jeg rakk ikke å gi deg klem.
Kjære Inna, hvil i fred og takk for alt, dypt takknemlig for alt!
Anna Gulla
Vis mer
Vis mindre